Hva er definisjonen på barn med særskilte behov?
Her finner vi et bredt spekter av ulike former for funksjonsnedsettelse; disse kan være kognitive, emosjonelle, fysiske eller utviklingsmessige. Kanskje er barnet avhengig av rullestol eller andre hjelpemidler, det kan være svaksynt, ha hørselstap eller en nevrologisk tilstand som ADHD eller autisme.
Noen ganger kan sosiale vansker eller opplevde traumer ha forårsaket emosjonelle problemer som er så alvorlige at de må behandles av fagpersonell. Det kan også dreie seg om lærevansker, språkproblemer eller utfordrende atferd, eller en kombinasjon av disse. Barnas behov er svært ofte sammensatt.
Hvilke rettigheter har barn med særskilte behov?
Barnet har ofte behov for en individuell plan (IP) og/eller en individuell opplæringsplan (IOP). Den første er en plan for en helhetlig oppfølging av barnets behov fra fødselen av, den andre dreier seg om barnets opplæringstilbud i skole eller barnehage, og kan være en del av IP’en.
I begge tilfeller må det fattes et enkeltvedtak. Når det gjelder IOP, er enkeltvedtaket basert på en sakkyndig vurdering og beskriver konkret og i detalj barnets behov, hva slags støtte det skal få og hvordan denne skal organiseres. Noen ganger trengs for eksempel fysisk trening eller støtte til utvikling av ferdigheter i hverdagen. Det kan også være nødvendig med forskjellige former for veiledning av foresatte eller ansatte.
Opplæringslovens §5.1 sier at det er barnets behov som skal stå i sentrum, uansett hva bakgrunnen for behovet er. Det kreves derfor ikke en diagnose for å få spesialundervisning. I 2022 mottok 7,8 prosent av alle norske grunnskoleelever spesialundervisning, og tallet har vært stabilt de siste seks årene.
Les mer om individuell plan her
Les mer om Individuell opplæringsplan her
Hvem jobber med disse barna?
På grunn av kompleksiteten i behovene, er som oftest flere enn én gruppe involvert. Spesialpedagoger, lærere, psykologer, fysioterapeuter, ergoterapeuter, logopeder, helsesykepleiere og barne- og omsorgsarbeidere er typiske eksempler på slike grupper. De har sitt virke i barnehager, skoler, fritidsordninger, spesialhelsetjenesten og PPT.
Et felles mål for dem alle er å bidra til at barn med særskilte behov kan nå sitt fulle potensial gjennom terapi, læring og utvikling. Derfor blir det ofte opprettet ansvarsgrupper rundt barnet.
Les mer om tverrfaglig innsats her
Hva er utfordringene – og kan de løses?
Tid
Tid til hvert enkelt barn er mangelvare, for eksempel i barnehagene, og barnehageansatte peker på at tidspresset gjør jobben ekstra krevende. PPT føler også på dette, de ønsker seg en bemanningsnorm.
Denne problematikken blir blant annet belyst i en undersøkelse fra NTNU, om barn under skolepliktig alder med særskilte behov. Her tas også saksbehandlingstiden opp. Den kan i noen tilfelle være lang, fordi det behøves “tid sammen med barnehagene og foreldrene for å utforske hva som fungerer for barnet.”
For lite, for sent
Det er påvist at for barn med utfordrende atferd er tidlig innsats avgjørende. Det er også viktig at en eventuell diagnose kommer tidlig nok, for eksempel når det gjelder barn med ASD (Autismespekterdiagnoser).
Utviklingsstøtten er mest virksom når den gis allerede i barnehagen. Problemet er at den ofte kommer for sent. En doktorgradsavhandling fra UIO, som omhandler hvordan skolene best kan møte utfordringene ved denne type atferd, understreker blant annet viktigheten av tidlig innsats.
Hanne Margrethe Olsen er avdelingsdirektør PPT i Utdanningsetaten i Oslo kommune. Hun mener at en av årsakene til at det til nå har vært for sent å hjelpe mange barn, har vært “de offentlige aktørenes tendens til å jobbe på hver sin tue.”
Men noe skjer faktisk på dette området. For eksempel har Oslo kommune opprettet et samarbeid, såkalt “arenafleksibelt tiltak”, mellom Barne- og familieetaten, Utdanningsetaten og bydel Gamle Oslo, for 5 -12 åringer som viser fysisk og verbal aggresjon over tid. Hensikten er å gripe inn tidlig for å hindre marginalisering av disse barna. Prosjektet evalueres nå, evalueringen skal være ferdig 20. oktober 2024.
Les mer om kartleggingsverktøy her
For få ressurser
Det dreier seg naturlig nok ofte om økonomi, blant annet om midler til tilstrekkelig og rett bemanning. Både skole- og barnehageansatte opplever å ha arbeidsoppgaver uten tilstrekkelige ressurser for å utføre dem, og veldig ofte går dette på tid, som nevnt over.
Det kan også dreie seg om manglende ressurser til å gi avlastning, oppfølging og behandling. Mangel på utstyr og opplæringsmateriell er en annen utfordring. I en rapport fra Utdanningsforbundet (2020) kommer det fram at barnehageansatte stadig opplever økte krav og forventninger, uten at ressursene har økt. Dette pekes på som en av årsakene til det høye sykefraværet i denne yrkesgruppen.
Kommunene har et ansvar for å prioritere økonomisk, slik at det blir lettere å ta vare på de svakeste, men der det er knapphet, er det ofte de svakeste som kommer sist i køen. For å avhjelpe ressursmangelen, lover nå regjeringens Hurdalsplattform et knippe forbedringer på ressurssiden. Disse omhandler blant annet krav til vikardekning og en kritisk gjennomgang av tiden som brukes på andre ting enn barnas behov.
Mangel på kompetanse
Fordi tidlig innsats er så viktig, hviler det et stort ansvar på dem som jobber med de minste barna. De må ha kompetanse til å se de barna som er utsatt og vite hva som skal til for å forbedre hverdagen deres. Dette gjelder kanskje spesielt ved atferdsvansker og utfordrende atferd. Å håndtere aggresjon og selvskading på en god måte krever spesialisert utdanning.
I dag er godt under halvparten av ansatte i barnehagene barnehagelærere og under en fjerdedel fagarbeidere. For å bøte på dette vil regjeringen legge fram en ny strategi for barnehagene. Denne går blant annet ut på å øke prosentandelen barnehagelærere til 66 prosent og andelen fagarbeidere til 25 prosent.
Det er også viktig at kommunene fokuserer på rekruttering av rett kompetanse og innsetting av tiltak for å hindre turnover, for eksempel gjennom å forbedre de ansattes arbeidsvilkår.
Belastninger på personalet
Ikke bare atferdsproblemer, men også frustrasjoner rundt fremgang og mangel på gode resultater kan slite på dem som jobber med barn som har spesielle behov. Dette gjelder i særlig grad ansatte som mangler den nødvendige kompetansen, og kan igjen føre med seg utbrenthet og en følelse av meningsløshet.
Det er i tillegg vanlig at barn med særskilte behov sliter med å bli inkludert i vennegjengen, og her har de ansatte et spesielt ansvar for å få alle med. Veiledning og støtte fra ledelsen vil minske presset på den enkelte, men også her er kompetanseheving i form av etterutdanning og kurs en faktor som kan bidra til å gjøre arbeidshverdagen bedre.
Ifølge Tonje Brenna styrker regjeringen i år (2023) etter- og videreutdanningen av barnehageansatte med 230 millioner kroner. Det skal for eksempel kunne gå an å ta fagbrev på jobb.
Foresattes påvirkning
Foresatte ønsker naturlig nok å bli lyttet til i saker som angår barnet deres, men opplever av og til frustrasjoner når det gjelder kommunikasjonen med de ulike yrkesgruppene som er involvert i arbeidet rundt barnet. Dette gjelder også motsatt vei; ansatte i skole og barnehage kan noen ganger oppleve at foreldre ikke ser – eller i enkelte tilfeller fornekter – at barnet er i ferd med å utvikle et problem. Det skjer også at foresatte fungerer som pådrivere for samarbeid, noe som kan være krevende i en allerede vanskelig situasjon.
Foresatte er med i ansvarsgrupper der slike er etablert. Gjennom systematisk og tverrfaglig samarbeid i ansvarsgruppen, og gjerne også når det brukes digitale samhandlingsverktøy, oppleves samarbeidet lettere av alle parter. Mange foreldre opplever for eksempel støtte fra PPT som verdifull. De synes denne støtten gjør at det er lettere å “ … komme fram til en enighet og jobbe i samme retning.” (Oppgave fra Universitetet i Agder, 2019)
Les mer om samarbeidsverktøy her
Begrensninger skapt av lovverket
Samarbeid er nødvendig for å gi brukerne et godt tilbud, men her kan kravet om taushetsplikt være et hinder, i og med at etatene har lovverk som har hjemmel i forskjellige lover og forskrifter.
Det som kan avhjelpe dette, er at det finnes unntaksbestemmelser, blant annet om samtykke. Innhenting av samtykke betyr at den det gjelder gir samtykke til at taushetsbelagte opplysninger kan gis til den instansen som har behov for det.
Samarbeid og koordinering
Både forskning og sunn fornuft tilsier at koordinering og samkjørt innsats mellom yrkesgruppene er en suksessfaktor i arbeidet med barn med særskilte behov. En masteroppgave fra 2017 belyser viktigheten av nettopp dette.
Faktorer som fremmer tverretatlig samarbeid er blant annet tydelige roller, rutiner og ansvarsforhold, kunnskap og kompetanse som skaper gjensidig forståelse, samt kommunikasjon og relasjon:
“Informantene og tidligere forskning vektlegger en felles forståelse, tillit og jevnlig kontakt mellom tjenestene i arbeidet med å få til et godt tverretatlig samarbeid.”
Spørsmålet som følger naturlig av dette er hvordan man best kan omgjøre idealene til praksis.
Ingen enkle løsninger – men gode redskaper
Suksessfaktorer i arbeidet med barna som er omtalt i denne artikkelen er en velstrukturert organisasjon, et friksjonsfritt samarbeidsapparat, effektiv kommunikasjon, gjennomtenkte planer, god kartlegging og fokus på tidlig, tverrfaglig innsats.
De som arbeider med barn med særskilte behov, vet så altfor godt at realismen ofte kommer i veien for de gode løsningene. Regjeringens satsning vil forhåpentligvis være et skritt på veien mot bedre bemanning, styrking av ansattes kompetanse og flere ressurser, men like viktig er effektive og godt gjennomarbeidede redskaper i hverdagen.
