Hevd innebærer at en person som i god tro har brukt en eiendom i lengre tid, kan bli eier av eiendommen, selv om man opprinnelig ikke var eier. Dette gjelder også bruksrettigheter til for eksempel veiretter. Dette innebærer at man kan bli eier og dermed få rettigheter som en eier til å bruke en vei som gir tilkomst til en eiendom.
Spørsmålet i saken for Høyesterett var om en hevdet veirett har samme rettigheter som veiretter basert på avtaler, slik at de kan overføres til for eksempel en fradelt tomt.
Lagmannsretten mente at dette ikke var tilfellet. Særlige hensyn ved hevd talte mot at man kan hevde rettigheter som går ut over den bruken man faktisk har hatt.
Høyesterett mente imidlertid at bruksrettens innhold – uavhengig av stiftelsesgrunnlag – vil måtte fastlegges både på grunnlag av tidligere bruksutøvelse og på grunnlag samfunnsutviklingen.
Høyesterett viser til servituttloven, som regulerer utøvelsen av bruksretter når annet ikke fremgår av stiftelsesgrunnlaget. Loven gjelder også hevdede rettigheter. Lovens §§ 2 og 9 fremhever prinsippet om at bruksretten må tilpasses samfunnsutviklingen og gis en dynamisk fortolkning. Dette gjelder uavhengig av om man ervervet veiretten ved hevd eller avtale eller på annen måte. Servituttloven § 9 åpner dermed for å tildele hevdet veirett til fradelte parseller og tomter.
Den som har hevdet rett til vei står likevel ikke helt fritt. Han kan ikke tildele andre rett dersom dette er til urimelig skade eller ulempe for andre, jf. servituttloven § 2, eksempelvis ved overbelastning av veien. Dette blir spørsmålet når saken behandles på nytt i lagmannsretten.
