Teamet på Spartan Race

Spreke Visma-ansatte på hinderløp i Madrid

Som hinderløpentusiast fikk jeg med meg mine gode kollegaer Marit, Anders Emil, Erik, Nikolas og Petter til å være med på et hinderløp i Madrid. Vi befant oss her i forbindelse med at hele Visma Custom Solutions-divisjonen var samlet til en storslagen konferanse.

Dette var ikke bare et vanlig løp, men det største og viktigste løpet i verden når det gjelder hinderløp “Obstacle Race”, nemlig et Reebok Spartan Race. De arrangerer 200 løp i mer enn 30 land på årlig basis.

Med all respekt, det var skikkelig tøft gjort av disse fem sprekingene som ikke viste hva de hadde sagt ja til, og helt i tråd med tankegangen bak et slikt hinderløp:

“Don’t be afraid to fail, be afraid not to try”

Et Spartan Race er et utfordrende og krevende hinderløp på alle mulige måter. Det handler om balansering, klatring, bæring, svømming, hopping, krabbing og selvsagt løping.  Om det ikke er nok, blir det straff for hvert hinder du ikke klarer å forsere alene i form av 30 burpees for dem som løper i konkurransepuljene som oss … så burpees ble det!

Selv har jeg vært med på flere av disse løpene de tre siste årene, og synes det er utrolig gøy å utfordre meg selv og se hva jeg kan klare under ekstremt fysisk og mentalt krevende press.

Jeg har spurt de andre i teamet hva de synes om hinderløpet, og man kan vel trygt si at ikke alle hadde en like god opplevelse…

 

Petter

– For meg var løpet en berg- og dalbane – både fysisk og humørmessig. Det skiftet fort fra “dette blir spennende og gøy” til “fuck this shit, noe man ser av bildene som ble tatt underveis der smilende fotografer fikk fort en viss langfinger i retur. For en som ikke tenkte helt klart på gallaen kvelden i forveien ble det en frisk oppvåkning da vi ble geleidet ned i en iskald elv etter få hundre meter. Løpets høydepunkt kom da jeg med en stor dose flaks kom meg over hinderet med 5 meter slakk line mens Nikolas stod småsur på sidelinjen og tok sine straffeburpees. Med en fremdeles sårt verkende kropp sitter det litt langt inne å si at jeg skal melde meg på noe slikt igjen med det første, men tilfredsstillelsen av å ha fullført ligger i bakhodet og kverner, så det er ikke usikkert at jeg kanskje en gang står litt mer forberedt på startstreken igjen.

 

Marit

– Spartan Race var en tøff, utfordrende og morsom opplevelse! Jeg var veldig fornøyd med å unngå straffeburpees de første 7 kilometerne, men den gode flyten holdt ikke helt inn, så måtte et par turer innom “penalty zone” mot slutten. Stemninga og heiagjengen var helt topp! Det frister absolutt å delta i flere hinderløpkonkurranser.

Heiagjengen i Madrid

En god heiagjeng kan gjøre underverker

Erik

– Noen dager før avreise spurte Marit meg om jeg hadde øvd på burpees, det hadde nemlig hun. Som ivrig syklist har jeg perfeksjonert minimal muskelmasse på overkropp, og skyr egentlig burpees som pesten. Forberedelsene mine bestod dermed av å kjøpe terrengløpesko til halv pris på XXL.

Under frokosten er Vincent motiverende og positivt innstilt til det nært forestående helvetet; hemmeligheten bak en god tid er å unngå burpee-straffene, blir vi fortalt. Et godt tips er å se hvordan de andre angriper hindrene før vi selv prøver.

Ved ankomst i startområdet går det opp for Petter og meg at dette kommer til å bli stygt, og språkføringen bærer preg av det. Heldigvis er ikke HR tilstede for å overhøre hvor obskøne vi er.

Petter, Anders Emil, Nikolas og jeg stiller oss bakerst i starten. De fleste foran oss har større biceps enn jeg har lår, og ingen har armer i nærheten av like tynne som stilkene mine.

Starten går, og noen hundre meter inn møter vi første hinder: En to meter høy vegg. De fleste spretter over, men jeg dundrer rett inn i veggen. 30 burpees og bakerst. Deretter bærer det ut i en fordømt kald elv med vann opp til brystet. Om jeg ikke var våken etter gårsdagens gallamiddag før, så er jeg det definitivt nå.

Erik i elva på hinderløp

Erik på dypt vann i Madrid

Ut av elva og endelig litt løp, og jeg passerer kanskje 20-30 mann i de bratte motbakkene. Ved neste hinder når jeg igjen Anders Emil og Petter, men det tar ikke lang tid før jeg er i gang med burpees. De to andre durer videre. Og sånn gjentar det seg den neste halvtimen; jeg tar igjen mange deltakere mellom hindrene, men kommer i bakevja etter de sedvanlige 30 burpees. Helvetes burpees. 

På ett hinder hvor vi skal bære 20 kilos sandsekker spør jeg om å få jentevektene i stedet. “Por qué?” spør vakta. “Look how thin arms I have,” forsøker jeg. “No es mi problema!” bjeffes det tilbake. Ironisk nok er de to eneste hindrene jeg klarer uten problemer, de som innebærer at jeg må bære tunge vekter.

Omsider er det ny runde i elva, denne gangen må vi legge på svøm og jeg får flashbacks til førstegangstjenesten. Mens jeg løper videre teller jeg opp antall burpees jeg har tatt, det må være langt over 300 allerede. De raskeste fra dameklassen, som startet 15 minutter bak oss, beiner forbi. Én av dem må ta burpees, og de tas unna som en sprettball.

Med én kilometer og seks hindre igjen må jeg heise en vekt fire meter opp. Vekta rikker seg ikke én centimeter selv om jeg legger hele kroppsvekta til. “OK, 30 burpees, por favor!” “That’s it,” konkluderer jeg, dette tøyset med å løpe fra den ene burpee-stasjonen til den neste har ingenting for seg.

Fasit er cirka halvannen time i bevegelse, hvorav 50 minutter løp og svømming, og 30 minutter med burpees. Dette blir som å stille i Birkebeinerrennet med truger i stedet for ski på beina, og jeg tar av meg startnummeret og går til målområdet. Konkurranseelementet er kokt bort, det hele virker helt meningsløst. Da er det morsommere å finne igjen Vincent, Petter, Anders Emil og Nikolas, og heie Marit i mål.

Oppsummert, det er lett å se hvorfor hinderløp faktisk er morsomt å være med på – såfremt du har et snev av allsidighet i deg og muskelmasse jevnt fordelt utover kroppen – og mestringsfølelsen når hindre forseres og konkurrenter løpes fra er akkurat like tilfredsstillende i hinderløp som på sykkelen. Kult å ha prøvd i alle tilfeller!

 

Les også Fredrick sin uforglemmelige opplevelse av sitt første skirenn da han deltok i Visma Ski Classics-rennet Ylläs-Levi >
Vincent Banterla jobber som Functional Architect i Visma Consulting. Han har erfaring med løsnings- og virksomhetsarkitektur, agile metoder og webutvikling. Vincent er opprinnelig fra Arachon i Frankrike, men har bodd i Oslo siden 2001.
Connect with Vincent: