Gå til hovedsiden

Prosjekt Ylläs-Levi: Blodsukker, svette og tårer

Hvordan kombinerer man diabetes type 1 og 70 km på ski? Les Benedikte Friis sin inspirerende historie her.

Benedikte Friis om sukkersyke og forberedelser til Ylläs-Levi.
Benedikte Friis om sukkersyke og forberedelser til Ylläs-Levi.

Tiden flyr og det er kun fire dager igjen til Ylläs-Levi løpet. Så hva er mine topp fire nyhetsoppdateringer siden forrige blogginnlegg? Her er en liten oversikt:

  • 10.februar, mitt første skiløp noen gang; Holmenkollmarsjen, 54 km på 5 timer og 44 minutter
  • 14.februar, jeg fikk et nytt lagmedlem, Fredrick Strøm fra Visma Consulting
  • 8.mars, jeg utkonkurrerte mine gamle ski og kjøpte et nytt par til bursdagen
  • 17.mars, jeg fullførte Birkebeinerrennet, 54 km på 5 timer og 36 minutter

Møt utfordringen så fort som mulig

Jeg bestemte meg for å delta på Holmenkollmarsjen, et 54 km løp i Oslo. Beslutningen var basert på anbefalinger fra fjorårets Ylläs-Levi deltakere.

Jeg tenkte at Holmenkollmarsjen ville være en trygg start; 30 minutter fra hjemme og i familiært terreng. I tillegg var mine foreldre på besøk som lovet å stå som heiagjeng ved målstreken, sammen med kjæresten min. Hvordan kan jeg si nei til det? Men viktigst av alt, dette løpet ville være en god test på hvordan jeg ville takle sukkersyken min i lange perioder med aktivitet.

En fulltidsjobb

For åtte år siden ble jeg diagnostisert med diabetes type 1. Det er en autoimmun sykdom som skyldes at immunsystemet angriper betaceller som er ansvarlig for å produsere insulin i kroppen.

I dag lever jeg et godt liv med diabetes. Jeg måler blodsukkernivået mitt 6-10 ganger om dagen, alt avhengig av aktivitetsnivået mitt, og jeg har en insulinpumpe som pumper insulin inn i kroppen hvert femte minutt.

Dette er livsviktig for meg da jeg kun kan være frakoblet fra pumpen i maks én time før jeg når en kritisk helsetilstand. Sport og aktivitet påvirker blodsukkernivået, så jeg blir mer insulinsensitiv, som betyr at jeg trenger mindre insulin. Men hvis jeg er aktiv og får for lite insulin over tid vil blodsukkernivået stige.

Det er ikke bare aktivitetsnivået som påvirker blodsukkeret. Mengden og type mat jeg spiser, alkoholinntak, hvor mange timer søvn jeg får, følelser og hormoner som kommer fra stress og adrenalin, påvirker det også. Jeg sier ofte at det å ha diabetes er som å ha en fulltidsjobb ved siden av fulltidsjobben din.

Å lykkes på min måte

Diabetesen min er en av grunnene til at jeg ikke ønsket at Ylläs-Levi skulle være det første skiløpet. Jeg ønsket å forberede meg 100 %, og planlegge hvordan jeg skulle holde blodsukkernivået i sjakk over en lengre periode ved å delta på Holmenkollmarsjen. Først og fremst, hvor mye energi vil jeg bruke, og hvor mye mat behøver jeg å ta med? For det andre, når bør jeg ta pauser og hvor langt er det mellom hver matstasjon? Og sist, men ikke minst, hvordan unngår jeg at diabetesutstyret vil fryse i kulden?

Dette var ting jeg måtte forberede meg til for å unngå at noe dramatisk kunne skje underveis. Jeg prøvde å sette alle forventninger til en god sluttid til side, mens jeg konstant underveis minte meg selv på “husk å måle, husk å spise og husk å ta pausene du er blitt enig om”. Dette er ganske så utfordrende for en som meg med konkurranseinstinkt, og som ønsker å få en god sluttid.

Opplevelsen i seg selv og et konstant fokus på blodsukkeret fikk meg gjennom Holmenkollmarsjen i god tilstand, med et tilfredsstillende blodsukkernivå hele veien. Når jeg ankom skiltet som sa at det var to km igjen, og jeg kunne skimte Holmenkollen i det fjerne, hadde jeg vanskeligheter for å puste. Ikke på grunn av utmattelse, men på grunn av gledestårer! Det er langt over hva jeg noengang har oppnådd etter at jeg ble diagnostisert med diabetes, og jeg er så utrolig stolt av meg selv.

Åpenhet rundt sine svakheter

Å være åpen om min diabetes har vært ekstremt viktig for meg i Ylläs-Levi prosjektet. Tidlig hadde jeg praten med trener Tor Eirik, og vi ble enige om hvor jeg skulle oppbevare “nøds-juicen” min og hvordan jeg skulle få tid til å måle blodsukkernivået, og planla treningen deretter slik at jeg skulle føle meg trygg. Jeg delte også mine tanker med mitt nye lagmedlem Fredrick, og som Røde Kors frivillig forsikret han meg at jeg var i gode hender dersom noe skulle skje.

Vi har ledd en hel del over mengden mat og drikke jeg alltid har med meg på trening, og forleden dag gjorde jeg et unntak ved å dele en banan med Fredrick. Dette skjer kun hvis jeg er 100 % sikker på at jeg har nok forsyninger til meg selv. Jeg er ikke en grådig person ellers, men det er likevel morsomt å se denne siden ved meg selv.

Nye ski, utmattelse og ikke føle seg klar

Jeg kjøpte nye ski til bursdagen min, ni dager før Birkebeinerrennet – løpet over alle løp å delta i dersom du er en norsk langrennsentusiast.

Jeg trodde at nye ski ville gjøre susen, og ta meg til et nytt nivå over natten. Men jeg undervurderte det å skulle “gå inn” nye ski, og plutselig føltes det som om teknikken min var satt tre steg tilbake. Etter to kveldsturer og en trening med teamet, mestret jeg fortsatt ikke de nye skiene. Under siste trening før Birkebeinerrennet endte jeg opp med kramper i begge beina, og ømme muskler som aldri før. Jeg tømte apoteket for alt av magnesium og andre lette smertestillende.

De påfølgende dagene var jeg så utslitt at jeg fryktet for den kommende lørdagen da Birkebeinerrennet skulle finne sted. I tillegg spådde de -25 grader. Alt ble plutselig en smule for mye for meg; jeg følte meg ute av form, redd for å få kramper, diabetesen, håndtering av kulden og hvordan skulle jeg smøre skiene for å kunne fullføre løpet?

To løp på 54 km unnagjort på under tre måneder

Torsdagen før Birkeneinerrennet hadde jeg min første avtale med diabetessykepleieren min i Norge. Jeg fortalte henne i forbifarten om mine helgeplaner, i det hun studerte meg med store øyne og opplyste meg om alle forhåndsregler jeg måtte ta. Hun konsulterte med legen og de besluttet at de ikke kunne sende meg på Birkebeinerrennet uten en sensor som konstant målte blodsukkernivået mitt. Neste morgen møtte jeg opp hos legen og fikk sensoren festet til kroppen.

De ønsket meg lykke til samtidig som de hadde stor interesse for å holde meg under oppsikt. Det var visst ikke vanlig å møte folk i min situasjon som gjorde “ting” som dette. Jeg følte meg så lettet over at de tok mine bekymringer alvorlig, og forsikret meg om at jeg ville ha én bekymring mindre å tenke på.

Birkebeinerrennet var en tøff, men fantastisk opplevelse. Solskinn, gode vibber fra publikum og kolleger på Camp Birken Afterski ved målstreken. I tillegg til skiene mine, som vennen min hadde preppet til perfeksjon! Sekken min var kanskje i tyngste laget – overfylt av matforsyninger – men hey, safety first 😉

Med to løp bak meg på 54 km føler jeg meg mer klar enn noensinne for det kommende Ylläs-Levi løpet på 70 km. Jeg må likevel innrømme at det å legge til 16 km føles ekstremt når du allerede ankommer målstreken fullstendig utslitt etter 54 km. Jeg føler meg trygg på at mine forberedelser, både når det gjelder blodsukkeret mitt og den hjelpen jeg har fått med trening og medisinsk støtte, gjør meg istand til å fullføre løpet 14.april.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; jeg er så takknemlig for å ha blitt en del av prosjekt Ylläs-Levi. Takk til alle som er involvert og følger prosjektet!

Les tidligere innlegg fra våre norske deltakere her:

Prosjekt Ylläs-Levi: Slik går det med deltakerne

Prosjekt Ylläs-Levi: Say whaaat?

Prosjekt Ylläs-Levi: Fra svakhet til styrke

Mest populære