Først noen definisjoner
Enslig og mindreårig henviser i denne sammenhengen til barn og unge under 18 år som er kommet til Norge uten omsorgspersoner som kan ivareta behovene deres. De kan for eksempel ha blitt atskilt fra foreldrene under flukten fra hjemlandet, eller foreldrene kan være døde. Disse barna har rett til å søke asyl, og til å bli vurdert for oppholdstillatelse i Norge.
Hva er forskjellen mellom en “asylsøker” og en “flyktning?”
En asylsøker er en person som søker om beskyttelse i et annet land enn hjemlandet sitt. Vedkommende kan ha vært utsatt for ulike former for forfølgelse, brudd på menneskerettighetene, eller krig. Dersom søknaden blir innvilget, og personen får status som flyktning, vil vedkommende ha rett på beskyttelse, omsorg og juridisk støtte her i landet etter internasjonal lov. Forkortelsen EMA står for “enslig mindreårig asylsøker”, og EMF for “enslig mindreårig flyktning”, altså en som har fått innvilget søknaden sin.
Hvem avgjør asylsøknaden?
Både FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og nasjonale myndigheter kan gi flyktningstatus til en asylsøker. I Norge betyr dette i første instans Utlendingsdirektoratet (UDI). Ved avslag kan asylsøkeren anke til Utlendingsnemnda (UNE). Begge disse instansene forholder seg til FNs Flyktningkonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Dersom UNE opprettholder UDIs avslag, er det norske domstoler (Tingretten, Lagmannsretten, Høyesterett) som er neste ankeinstans.
Vanskelige avgjørelser – en sak er også et ansikt
Asylsaker kan være komplekse, for her er menneskelige hensyn satt opp mot et lovverk som kan oppleves som rigid. Mange saker har i årenes løp skapt reaksjoner blant folk flest, som naturlig nok er mer fokusert på de humanistiske og mindre på de formelle aspektene. Og disse sakene når ofte pressen. Det er den såkalte Abbasi-saken et eksempel på.
Kollektiv beskyttelse – hva innebærer det?
Når en gruppe asylsøkere blir innvilget kollektiv beskyttelse, for eksempel flyktninger fra Ukraina, betyr dette at enkeltpersoner ikke trenger å søke om flyktningstatus på individuell basis. Kollektiv beskyttelse kan ha den fordelen at bosettingen kan skje raskere. Fra januar til mai 2023 var kun 1,5 % av ukrainere som har søkt slik status enslige og mindreårige, men myndighetene regner med at dette tallet kan stige i takt med at flere unge ukrainere kommer i vernepliktig alder. Norge tok i samme periode imot 128 enslige mindreårige fra andre land enn Ukraina – det vil altså si EMFs uten kollektiv beskyttelse.
Hvordan behandler Norge enslige mindreårige asylsøkere?
EU-kommisjonen etablerte i 2017 en handlingsplan for å styrke beskyttelsen av enslige mindreårige asylsøkere. En rapport fra 2021 analyserer hvordan denne planen er blitt satt ut i livet, og UDI har oppsummert noen av hovedpunktene. Et viktig funn er at Norge, i likhet med flere andre europeiske land, faktisk har implementert flere av punktene i handlingsplanen. Men rapporten peker også på at barnas overgang fra mindreårig til voksen ikke er ivaretatt i stor nok grad.
Store utfordringer
For mange er ungdomsårene en vanskelig tid. For dem som kommer alene til Norge og har opplevd noe av det verste et ungt menneske kan oppleve, er disse årene ekstra krevende. De skal etablere et nytt liv i et land de ikke kjenner, skaffe seg nye venner, begynne på en skole i et system de ikke vet noe om, i tillegg til å komme seg over traumer og savn.
Psykisk helse blant enslige mindreårige asylsøkere
Hele 63% av barn som søker asyl i Norge hadde symptomer på PTSD, og en tredel har angstrelaterte problemer. Selv om mange mestrer hverdagen og helst vil legge problemene bak seg, er omfanget av PTSD-relaterte plager stort. Fordi de gjerne vil betraktes som ressurssterke, forteller de ikke alltid om hvordan de har det, så her er det sannsynligvis betydelige mørketall.
Nesten halvparten av ungdommene (42%) er plaget av depresjon selv etter at de har fått innvilget opphold. Når tryggheten er sikret, viser det seg ikke sjelden at følelser man har undertrykt kommer til overflaten. Kontakten med jevnaldrende kan også i mange tilfeller være komplisert for dem med en annen kulturbakgrunn. I tillegg kommer at han eller hun gjerne er eldre enn klassekameratene og ofte har store kunnskapshull.
En undersøkelse fra Bergen, “Veien til Selvstendighet.” har som mål å belyse hvordan ungdommene kan få en god utvikling etter bosetting i norske kommuner. Et av funnene i undersøkelsen viser at spesialiserte tverrfaglige miljø er sentrale i dette arbeidet.
Saksbehandlingstid og bosetting av enslige mindreårige flyktninger
Et stressmoment for disse barna er tiden de tilbringer i mottak, før søknaden deres er behandlet. De psykiske plagene nevnt ovenfor forverres av ventetiden. Så selv om behandlingstiden har gått noe ned, oppleves den fremdeles som altfor lang for dem det gjelder.
Bufdir (Barne- ungdoms- og familiedirektoratet) har ansvaret for å bosette flyktninger under 15 år, Imdi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) de som er mellom 15 og 18. Den førstnevnte gruppen plasseres i omsorgssentre i kommunene i regi av Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Barneverntjenesten kan ofte bidra i dette arbeidet.
I februar 2023 ble det i Stortinget lagt fram et representantforslag om å bedre leveforholdene for enslige mindreårige asylsøkere. Bakgrunnen var en reportasje fra NRK i januar om flere alvorlige forhold ved asylmottak.
Et godt liv i Norge – hvordan kan dette oppnås?
Flere funn, blant annet i EU-rapporten nevnt tidligere i artikkelen, tilsier at tett oppfølging av barna – fra flere instanser som for eksempel psykolog, barnevern og skole, er sentralt for å oppnå en god utvikling i et land hvor alt er fremmed for dem. Voksenkontakt er derfor viktig. Barna føler seg alene og trenger fast og tett tilknytning. De må forberedes på hva som venter dem der de skal bo, de trenger veiledning når det gjelder helse og økonomi, og gode strategier for å mestre en ny tilværelse.
Ifølge UDIs statistikker har Norge mellom 2017 og 2020 gjennomført “et større kompetanseløft for å styrke den barnefaglige kompetansen i hele asylkjeden.”
Kommunenes oppgaver
De nye omgivelsene trenger også å bli forberedt på møtet med disse barna og ungdommene. Mangel på kunnskap om hva de har vært gjennom kan skape grobunn for misforståelser, fremmedfrykt og mobbing. Her har kommunene en spesielt viktig oppgave. Mye vil hvile på skolen, men lærerne og støtteapparatet i skolen er i sin tur avhengig av samarbeid med instanser som har ekspertisen skolen i noen grad mangler. I den forbindelse er tverrfaglig kommunikasjon en viktig faktor.
