Døren smeller igjen! Endelig er jeg hjemme. Jeg åpner kjøleskapet, henter en smoothie, mens duften av stekt bacon og smeltet ost fyller leiligheten. Noen timer senere skjer det uventede. Kroppen eksploderer med intense smerter i alle muskler og ledd, etterfulgt av en kraftig hodepine. Dette var ikke en skildring av en fuktig kveld på byen, men etterdønningene av en 42 km lang skitur. Ylläs-Levi here I come!
I påsken startet opptrappingen av lengre turer. Da gikk jeg en tur på 30 km og 42 km, noe som er det lengste jeg har gått noensinne. Etter begge langturene fikk jeg store problemer. Kroppen var totalt ødelagt og jeg endte med å sove opp til 12 timer etter skigåingen. Noe jeg synes var skremmende, siden løpet jeg skulle gå i Finland ville være 27 km lengre!
Siste uken før avreise var det rolige treninger for å øke motivasjonen. Vi gikk også gjennom løypekartet og tips til turen. Etter siste trening var det bare én ting som gjenstod; pakke sakene og dra til Finland. Spørsmålet var; klarer jeg å gå 70 km på ski?
Dagen før dagen
Torsdag 12.april reiste jeg til Levi. Reisen gikk fint og stemningen var på topp. Vi møtte også de svenske og finske deltakerne. Det var morsomt å høre hvordan de ulike prosjektene hadde vært. I tillegg var det en fantastisk gjeng å bli kjent med!
Fredag var det test av ski og gliding. Under skitesten gikk jeg de tre siste kilometerne av Ylläs-Levi løypa. Skiene føltes bra og jeg gledet meg til å gå mer!
Knall og fall
Den store dagen startet med en kjent lyd som ringte klokken 05:30. Motvillig flyttet jeg kroppen fra hotellrommet og ned til frokosten en halv time senere. Jeg hadde blitt fortalt at det var viktig med mye mat, så jeg stappet i meg så mye jeg orket.
Klokken 06:30 dro bussen til Ylläs. Etter en uendelig lang ventetid på tre timer, og jevnlig konsumering av mat, sto jeg på startstreken på slaget 10:00. Den var delt opp i soner. Eliten først, etterfulgt av amatørene. Jeg sto i pulje to, “Good Amateures”, i en kjempeklynge. Før startskuddet gikk av kom Benedikte og ønsket meg lykke til. Dette var siste gangen jeg så henne før mål.
Pang! I sneglefart og fullt kaos var rennet igang. Utallige deltakere skulle inn i skisporene samtidig, noe som skapte en trakt-effekt. Jeg hadde hørt mange rykter om brukne staver, så jeg gikk veldig forsiktig. Heldigvis var kaoset bare i starten av løpet.
Allerede ved første bakke skjer scenarioet som treneren vår har fortalt om, og forberedt oss på.
En middelaldrende mann går på trynet idet jeg kommer rett bak. På min høyre side er en annen skiløper, så jeg tar yttersvingen. Dette går ikke bra, tenker jeg! Med alt for mye trykk på venstre ski, over en liten snødump, mister jeg balansen. Jeg prøver å kompensere med å legge trykk på motsatt bein, men velter til høyre. To menn nede – #soembarrassed. Raskt reiser jeg meg opp. Heldigvis er skaden minimal med bare en liten lårhøne i høyre bein. Dette var første og siste fallet på turen til Levi.
Skoproblemer
Etter bare noen kilometer merker jeg at det er noe som ikke stemmer med de nye skoene. De er bare tre dager gamle, men likevel har jeg problemer med at sålen forsvinner bakover i skoen. Dette gjorde at sålen lå som en klump under foten og jeg tråkket på en glatt, hard overflate.
Ved første matstasjon etter ni kilometer tar jeg av ski og sko for å fikse problemet. Jeg hadde håpet at det var et enkelttilfelle, men der tok jeg feil! Samme problem oppsto etter bare noen kilometer. Jeg endte med å fikse skoen totalt fem ganger under løpet, som vil si ved hver matstasjon. For å effektivisere pausene ved matstasjonene begynte jeg allerede før jeg var framme å planlegge hvordan jeg skulle spise, drikke og fikse skoene på en raskest mulig måte.
Det er lett å bli irritert når det oppstår problemer. Tips fra treneren var å ikke bruke krefter på å irritere seg og fokusere på løpet, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg skal innrømme at det var noen svake øyeblikk hvor jeg brukte energi på irritasjon.
“Bare” 20 km igjen
Da jeg så skiltet med 20 km igjen trillet tårene bak solbrillene. Det var litt over halvveis på stakepartiet og jeg visste at det var en bratt oppoverbakke og mer staking i vente. På dette tidspunktet hadde jeg ekstremt vondt i alle muskler, og det var spesielt ille i armer, lår og mage.
For å få mest mulig fremdrift fokuserte jeg på å ha riktig teknikk, selv om musklene mente noe annet. Staking med fraspark var absolutt en god venn på de flate partiene. Denne teknikken gjør at man bruke de store muskelgruppene som lår og mage. Selv om disse muskelgruppene også var veldig slitne kunne de yte mer enn armene. I tillegg til å fokusere på teknikk spiste jeg også en energibar for å øke motivasjonen!
Gjennom løpet hadde jeg som strategi å ikke tenke negativt. Når jeg så skiltet med 40 km igjen, tenkte jeg dette er litt kortere enn den turen jeg gikk på 43 km, så dette burde gå fint. Det samme var med andre distanser under løpet, hvor jeg relaterte meg til andre turer som jeg hadde gått i løpet av de siste to månedene.
Selv om skoene skapte irritasjon, ble de også brukt som motivasjon til å nå neste matstasjon. Som en premie på stasjonen fikk jeg lov til å fikse skoene. Hva er vel ikke en bedre premie enn å gå med behagelige sko i noen kilometer!
GO for it!
Jeg hadde vært i løypen i seks timer og skiltet på 10 km “suser” forbi. Dette er samme distanse som Sognsvann til Ullevålseter. Den bratte bakken er akkurat passert og jeg har ladet opp batteriene i nedoverbakken fra fjellet. Motivasjonen er på topp!
Jeg innser også at jeg har mulighet til å fullføre på syv timer, som er to timer bedre enn mitt opprinnelige mål. Det vil si en hastighet på 10 km/t over 7 mil. Alle resterende krefter settes inn i et siste rykk. Hva er vel ikke bedre enn ett rykk etter 60 km?
Jeg tenkte på trenerens siste ord før avreisen til Finland; “Når du føler deg helt utslitt, har du fortsatt 50% igjen!”. Disse prosentene skulle brukes opp!
Sko og muskler ignoreres. Da jeg passerer tre km kjenner jeg meg igjen etter skitesten dagen før. Dette partiet hadde jeg oppfattet som relativt flatt, noe som ikke var av samme oppfatning etter passerte 67 km. Jeg klarer likevel å holde en snitthastighet på over 10 km/t det siste partiet.
Ved mål ser jeg en person som går i sakte tempo mot målstreken. Jeg bestemmer meg for at denne personen skal bli tatt igjen! Jeg løper opp i rygg, bytter felt, og gir alt for å komme forbi. Photofinish viser at jeg ikke kom først, men jeg ga ihvertfall alt til siste minutt.
Jeg fikk en sluttid på 6 timer og 45 minutter!
Medic, medic!
Da jeg passerte målstreken kom realiteten tilbake. Jeg var for sliten til å juble eller glede meg over prestasjonen. Det eneste jeg ønsket å gjøre var å stå helt stille og ikke røre en muskel. En kollega fra Visma Consulting hadde kommet i mål litt før og forklarer situasjonen:
“Når jeg kom i mål etter 70 km var jeg overlykkelig og euforisk over å ha klart å gjennomføre løpet på under 7 timer. Noen minutter etter meg kom Fredrick. Jeg ble så glad for å se at også han var i mål at jeg kastet meg rundt halsen hans, gratulerte og spurte om han hadde hatt en fin tur. Hvorpå Fredrick bare begynner å gråte og si «Det var helt forferdelig, jeg skal aldri gå på ski igjen. Det var vondt hele veien og jeg har ikke kost meg i det hele tatt.» Han var helt tom stakkars og hadde gitt alt. Etter å ha stappet i han en banan fikk vi helsepersonell til å ta han med seg til observasjon siden han var helt apatisk. Det var så vondt å se , men han ga alt, det skal han ha!”
Jeg er frivillig i Røde Kors og har hjulpet pasienter som meg selv. Denne gangen skulle ikke jeg hjelpe, men bli hjulpet. Benedikte ga meg en sportsdrikk og hennes siste banan, som ga minner tilbake til en av de første treningene, hvor jeg fikk den siste banen på grunn av kramper. Det er godt å se at man har et støtteapparat og at kollegene bryr seg.
Høydepunkt i livet
Noen timer etter rennet var det bankett. Heldigvis fikk jeg ikke samme etterdønninger som etter den 42 km lange skituren. Trolig på grunn av oppfølging med mat og drikke etter løpet. Kroppen verket alle plasser, men heldigvis ingen hodepine. Jeg klarte å være med på hele banketten og tok en tur innom afterparty, men det eneste som sto i tankene var hvor mye jeg gledet meg til å legge meg i senga og sove.
Dette prosjektet har virkelig blitt et høydepunkt i livet mitt. Jeg har opplevd så mye på de to månedene det har vart.
Jeg har lært skiteknikk, fått bedre kondisjon og styrke. I tillegg ser jeg fram til neste skisesong. Om jeg går en like lang distanse igjen, er jeg usikker på, men en ting er sikkert; skal jeg gå like langt igjen, skal jeg trene mer enn to måneder 😉