– Med BTI-modellen har vi nå et system for å unngå at barn og unge faller mellom to stoler, forteller Bente Høiseth, prosjektleder for BTI-modellen i Tromsø kommune.
Tilpasset norske forhold
Samhandlingsmodellen Bedre Tverrfaglig Innsats er utviklet i Danmark. I desember 2011 fikk Helsedirektoratet tillatelse av Socialstyrelsen i Danmark, til å tilpasse BTI-modellen til norske forhold. I første omgang er åtte pilotkommuner i gang.
Kommunene skal tilpasse og prøve ut den danske BTI-modellen til norske forhold. I dette arbeidet inngår blant annet en elektronisk løsning for samhandling. Tromsø kommune valgte en annen elektronisk løsning enn de andre kommunene, og bruker i dag Stafettloggen som verktøy for samhandling.
Stafettloggen bygger på et konsept der foreldre involveres helt fra en bekymring avdekkes. Ved foreldres samtykke opprettes en stafettlogg der alle tiltak beskrives og evalueres. Den som er tettest på barnet i tjenestene, har ansvar for loggen. Loggen vil følge barnet gjennom barnehage- og/eller skoleløpet, og skal sikre god informasjonsflyt ved alle overganger.
Tromsø kommune går egne veier
– Vi så behovet for en elektronisk plattform som kunne samhandle og i tillegg inneholde alle løsninger. Deriblant Stafettloggen, Individuell plan, Individuell opplæringsplan for skoleelever og Individuell utviklingsplan for barnehagebarn. Barna det er her er snakke om er ofte barn som har behov for flere tjenester samtidig, og gjerne flere plantyper eller samhandlingsformer gjennom barndommen. Derfor var det viktig å utvikle en plattform som gagnet alle. Alternativet ville vært å anskaffe flere ulike elektroniske verktøy, men det ville ikke forenklet eller passet inn i BTI-tenkningen om involvering av foreldre, systematisering, effektivisering og tverrfaglig samarbeid, forklarer Høiseth.
Den største verdien for Tromsø kommune er å jobbe tverrfaglig og bli flinkere til å samhandle tidligere.
– Vi ønsker å bli flinkere til å se barn og unge tidligere slik at livssituasjonen deres blir bedre. Målet er at det ikke skal bli mange instanser før vi klarer å snu et problem. Barn og unge lar seg reparere bare man er tidlig nok inne. Det å jobbe systematisk ser vi har en stor verdi for oss, og jeg tror at BTI-modellen vil være nyttig for alle kommuner på landsbasis. Mange kommuner har gjerne de samme utfordringene, poengterer Høiseth.
https://www.youtube.com/watch?v=TCvMlkmCm1o
Stafettloggen har lavere terskel
Stafettloggen skiller seg ut fra de andre plantypene i SamPro, fordi Stafettloggen oppretter man i det øyeblikket et barn eller ungdom har et koordineringsbehov. De andre plantypene er knyttet opp mot rettigheter og vedtak. Stafettloggen har derfor en lavere terskel for å opprettes. Det holder at en ansatt i skolen, barnehagen, fritidsklubben, helsestasjonen og lignende, har en bekymring mot et barn eller ungdom, som i samtale med foreldrene har blitt enige om et tverrfaglig samarbeid.
For å opprette en stafettlogg behøver man samtykke fra foresatte. Alle aktører som er innblandet i samarbeidet rundt barnet kan logge seg inn – til og med for den det gjelder og deres foresatte. All informasjon som er relevant for samarbeidet vil deles der inne. Møtereferater, mål og aktiviteter legges direkte inn, kommentarer kan skrives underveis, spørsmål kan stilles til de det gjelder og beskjeder vil mottas umiddelbart. Det er lagt opp til å være enkelt, brukervennlig og intuitivt.
– Tilbakemeldinger fra ansatte er at systemet ser enkelt ut og at det er tydelig hvem som gjør hva. Ansatte har noe mer erfaring med Individuell Plan, og tilbakemeldingene er like som med Stafettloggen, sier Høiseth.
Blir synlig om stafettpinnen faller
Hun håper at Stafettloggen skal fungere som et slags lim. – Stafettloggen blir et slags lim mellom instansene. Det blir tydelig hvem som gjør hva og hvis stafettpinnen ramler på gulvet. Det blir synlig dersom noen ikke leser og følger opp loggen eller sjelden prioriterer tverrfaglige møter. Nå får vi kvalitetssikret arbeidet og satt det i system, forteller Høiseth.
Det som har vist seg å være positivt med BTI-modellen, er at det tar for seg praktisk hvordan kommunen skal jobbe, legger til rette for å rydde opp i arbeidsmetodene, lager gode strukturer og tilrettelegger for et felles språk.
– Nå snakker vi om hvem er stafettholder og hvem skal opprette. Det var ikke tydelig nok. Det er likevel ikke sånn at ved å innføre samhandling har man løst alle problemer, men nå vet vi hva slags rammer vi jobber innenfor. Til syvende og sist handler det om å hjelpe barn og unge som trenger det, og komme tidlig inn uten at vedtak må være tilstede, eller at koordineringen blir såpass stor at den stopper opp, konkluderer Høiseth.
