I helseretten er oppholdsprinsippet et veldig viktig prinsipp å kjenne til. Her skal vi se litt på hva dette prinsippet egentlig er.
Vi har vel alle fått med oss diskusjoner rundt hytteturister som “belaster” helsevesenet i kommunen der de ferierer. Bakgrunnen for at de kan gjøre dette, er nettopp oppholdsprinsippet.
De som oppholder seg i en kommune skal tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Dette står i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1.
Hva som er nødvendige helse- og omsorgstjenester er ikke klart definert i loven. Men, kommunens ansvar gjelder uavhengig av alder og diagnose, og kommunen må forholde seg til en viss minste forsvarlighetsstandard.
“Oppholder seg” er et forholdsvis vidt begrep. Det står ikke “bosatt” eller “folkeregistrert” i bestemmelsen, og det er heller ikke noe krav.
Kommunen har dermed også et ansvar for personer som kun er kortvarig i en kommune; for eksempel i forbindelse med ferie, skolegang eller arbeid.
Oppholdskommunen kan noen ganger oppleve utgiftene urimelig, men de kan ikke med loven i hånd kreve at tjenestemottakernes bostedskommune betaler utgiftene.
Videre er det verdt å merke seg at etter § 3-1 siste ledd, så kan kommunen velge å yte tjenestene selv, eller inngå avtale med andre offentlige eller private tjenesteytere. Kommunene kan altså ikke organisere seg bort fra sitt ansvar ved å kjøpe tjenester hos virksomheter utenfor kommunegrensen.
Flytting
Det å fritt kunne velge hvor en ønsker å bo er en grunnleggende rettighet. Skal mennesker med funksjonshemminger, sykehjemsbeboere eller andre med stort hjelpebehov ha en reell fri rett til å flytte, er det en forutsetning at den kommunen vedkommende ønsker å flytte til behandler søknaden, slik at tjenestetilbudet står klart på flyttetidspunktet.
En tilflyttingskommune ikke kan avvise en slik søknad, og søknaden må behandles på lik linje med øvrige søknader i kommunen. Det vil være ulovlig og diskriminerende dersom denne legges «nederst» i bunken, også selv om vedkommende allerede har et tilbud der han/hun nå bor.
Søkere har riktignok ikke krav på et identisk tilbud som en har i fraflyttings-kommunen, men det nye tilbudet skal være faglig forsvarlig. Tilflyttingskommunen skal gjøre en egen kartlegging av behov og foreta en forsvarlighetsvurdering om hvilke tjeneste bruker/pasient har rett på.
Et eksempel på et unntakstilfelle:
Kari bor i Storevik kommune. Hun ønsker å få fysioterapitjenester i Lillevik kommune. Hun drar til Lillevik kun i den hensikt å få helse- og omsorgstjenester fra Lillevik kommune. En søknad fra Kari om fysioterapi vil i dette tilfellet avslås. Dersom Kari går på skole eller jobber i Lillevik kommune vil søknaden måtte innvilges.
Grunnleggende vilkår
Retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra oppholdskommunen er likevel avhengig av at personen fyller ett av følgende vilkår:
- personen har fast bopel eller oppholdssted i riket
- personen er medlem av folketrygden med rett til stønad ved helsetjenester
- personen har rett til helsehjelp etter gjensidighetsavtale med en annen stat
Reglene om medlemskap forvaltes av NAV. Det betyr at det er NAV som skriver vedtak i spørsmål om medlemskap i folketrygdloven.
Nødvendig helsehjelp skal likevel alltid ytes til:
- alle som oppholder seg i riket når de er i behov av øyeblikkelig hjelp
- personer under 18 år, med mindre hensynet til barnet tilsier at hjelpen ikke skal ytes
- personer der helsehjelp er helt nødvendig og som ikke kan vente uten fare for alvorlige konsekvenser
- fødende kvinner, både før og etter fødsel
- svangerskapsavbrudd etter bestemmelsen i abortloven
- smittevernhjelp
- personer under frihetsberøvelse som trenger helsehjelp som ikke bør vente til frihetsberøvelsen er opphørt
UDI har ansvar for at kommunen får melding om asylsøkere som oppholder seg i kommunen, slik at aktuell kommune kan sørge for helsetjenestene asylsøkere har krav på.
Oppholdskommunen har videre ansvar for nødvendige helse- og omsorgstjenester til barn som er plassert utenfor hjemmet etter barnevernsloven. Dette gjelder uavhengig av om barnet er plassert i fosterhjem, institusjon, omsorgssenter for mindreårige eller annet plasseringsalternativ.
Utskrivningsklare pasienter
I mange tilfeller der pasienten er utskrivningsklar fra døgnopphold i helseinstitusjon etter spesialisthelsetjenesteloven, kan vedkommende ha behov for oppfølging i kommunen etterpå. Det krever at kommunen har et forsvarlig og tilrettelagt tjenestetilbud å tilby.
Om kommunen ikke er i stand til å ta imot pasienten, må vedkommende få et forlenget opphold i spesialisthelsetjenesten. Kommunen har betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter som er innlagt i spesialisthelsetjenesten i påvente av et kommunalt helse- og omsorgstjenestetilbud fra dag 1. Dette gjelder både ved behov for somatisk helsehjelp, psykisk helse og rus. Betalingsplikten gjelder for den kommunen pasienten oppgir at han/hun skal oppholde seg i.
Til slutt
Oppholdsprinsippet vil si at personer har rett på nødvendige tjenester i den kommunen han/hun oppholder seg. Dette er et viktig prinsipp som ansatte i helsevesenet kommunen må kjenne til. Men, det vil selvsagt være vanskelige og uklare tilfeller også her som krever en nøye konkret vurdering.
Synes du dette var nyttig og vil lære mer helserett?
I Veilederen finner du nyttige E-læringskurs, oppslagsverk, artikler m.m. som vil bidra til å øke din kompetanse innen helserett.
