Digitale tilsyn i helse- og omsorgstjenesten

Hva er egentlig digitale tilsyn?

I korte trekk kan vi si at det er bruk av velferdsteknologiske virkemidler som sender informasjon om pasienten eller brukeren, til helsetjenesten.

Dette innbefatter all sporings-, lokaliserings-, overvåknings- og sensorteknologi. Eksempler er:

• døråpningsalarmer
• passeringsalarmer
• alarmmatter
• sengealarmer
• medisinske overvåkningssystemer (epilepsialarmer, oksygenmålere m.m.)
• GPS
• kamera/videoovervåkning
• automatisk lystenning
• røykdetektorer

Slike løsninger kan brukes alene eller kombineres. Hensikten bak er at de kan være verktøy for å gi faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester. De kan bidra til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse og mobilitet. Slike løsninger kan også styrke den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og/eller nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan også fungere som teknologisk støtte til pårørende. Det er likevel ikke meningen at slike verktøy skal erstatte mennesker, men de kan komme som et tillegg.

Vedtak om bruk av slik teknologi kan benyttes både i institusjon og i forbindelse med helse- og omsorgstjenester i den enkeltes hjem.

Selv om det er gode og fornuftige intensjoner bak, bruker en ofte begrepet inngripende teknologi om slike tiltak.

Teknologi som defineres som ikke inngripende er der brukeren selv må sende informasjon. For eksempel trygghetsalarm der brukeren selv trykker på en knapp og ber om bistand. Slik ikke-inngripende teknologi kan installeres uten hjemmel i lov når vedkommende selv ønsker det. Det må da være klarlagt at bruker/pasient er godt informert og evner å forstå hva det innebærer.

Hvilket lovgrunnlag kreves?

Dersom en pasient/bruker har samtykkekompetanse, skal det her- som ellers- legges avgjørende vekt på hva han/hun vil. Vurderingen blir “bare” om dette er helsefaglig forsvarlig.

Pasient- og brukerrettighetslovens bestemmelser for personer uten samtykkekompetanse

Dersom vedkommende ikke har samtykkekompetanse, er det avgjørende om han/hun motsetter seg slike tiltak eller ikke.

Dersom en ikke- samtykkekompetent ikke motsetter seg er det pasient-og brukerrettighetsloven § 4-6a som er riktig lovhjemmel. Der står det:

«Helse- og omsorgstjenesten kan treffe vedtak om bruk av tekniske innretninger for varsling og lokalisering som ledd i helse- og omsorgstjenester til pasient eller bruker over 18 år som ikke har samtykkekompetanse. Bruk av medisinsk teknisk utstyr for varsling reguleres av § 4-6. Reglene i § 4-1 til § 4-3 gjelder tilsvarende for vurdering av samtykkekompetansen til bruker.

Tiltaket må være nødvendig for å hindre eller begrense risiko for skade på pasienten eller brukeren og skal være i pasientens eller brukerens interesse. Det skal blant annet legges vekt på om tiltaket står i rimelig forhold til den aktuelle risikoen, om tiltaket fremstår som det minst inngripende alternativet, og om det er sannsynlig at pasienten eller brukeren ville ha gitt tillatelse til tiltaket. Der det er mulig, skal det innhentes informasjon fra pasientens eller brukerens nærmeste pårørende om hva pasienten eller brukeren ville ha ønsket.

Denne bestemmelsen kommer ikke til anvendelse dersom pasienten eller brukeren motsetter seg tiltaket».

Det må gjøres en konkret vurdering av om den aktuelle teknologien er egnet til å gi redusert risiko for skade eller helsetap hos den aktuelle pasient eller bruker. Det må her ses på personens tilstand og hva det er risiko for at skal kunne skje, opp mot hva den aktuelle teknologien vil kunne forhindre.

Det skal videre gjøres en forholdsmessighetsvurdering der tiltakets ulemper må veies opp mot den antatte effekten. Det må tas stilling til om det er alternative tiltak som fremstår mindre inngripende, og i så fall må disse vurderes.

Det skal treffes enkeltvedtak dersom tiltaket antas å skulle vare mer enn to uker. Det skal foreligge presumert (antatt) samtykke, og her vil informasjon fra nærmeste pårørende ofte være viktig dersom dette er mulig.

Dersom en ikke-samtykkekompetent motsetter seg slik teknologi er det pasient-og brukerrettighetsloven § 4A-4 tredje ledd som er riktig lovhjemmel. Der står det:

«Dersom lovens vilkår er oppfylt, kan videre varslings- og lokaliseringssystemer med tekniske innretninger og bevegelseshindrende tiltak som belter og lignende anvendes».

Det er viktig og merke seg at dette er en del av kapitlet som omhandler tvang.

Bestemmelsen gjelder både i og utenfor institusjoner. I tillegg til vilkårene i denne bestemmelsen, må også vilkårene i § 4 A-3 være oppfylt.

Loven stiller vilkår om at tiltaket skal være:

• nødvendig for å hindre eller begrense risiko for skade på pasient eller bruker
• i pasientens/brukerens interesse og stå i rimelig forhold til aktuell risiko
• det minst mulig inngripende alternativet
• av en slik art at det er sannsynlig at pasienten/brukeren ville gitt tillatelse til det.

Det skal også gjøres en konkret vurdering av om pasientens motstand mot tiltaket vil forringe effekten av innretningen.

Det understrekes at det skal fattes enkeltvedtak når det gjøres digitale tilsyn, på samme måte som for andre tvangstiltak etter kapitlet.

Bruk av velferdsteknologi overfor personer med utviklingshemming

Bruk av inngripende varslingssystemer med tekniske innretninger skal alltid regnes som bruk av tvang eller makt etter reglene i helse-og omsorgstjenesteloven kapittel 9, jf. § 9-2 andre ledd. For å kunne ta i bruk inngripende varslingssystemer, må andre tiltak være utprøvd først.

Ved bruk av inngripende varslingssystemer, må det fattes vedtak etter kapittel 9. Dette oversendes til Statsforvalteren for overprøving, jf. § 9-8.

Tiltaket må være faglig og etisk forsvarlig, minst mulig inngripende og kan bare brukes for å hindre eller begrense vesentlig skade, jf. § 9-5. Det kan anvendes tvang eller makt i følgende tilfeller:

a) skadeavvergende tiltak i nødsituasjoner
b) planlagte skadeavvergende tiltak i gjentatte nødssituasjoner
c) tiltak for å dekke brukerens grunnleggende behov for mat og drikke, påkledning, hvile søvn, hygiene og personlig trygghet, herunder opplærings og treningstiltak.

Kapittel 9 gir spesialbestemmelser for personer med utviklingshemming og har derfor forrang framfor pasient- og brukerrettighetsloven i de tilfeller hvor begge lovene kan benyttes. Et greit utgangspunkt vil være at kapittel 4A kun brukes når det gis helsehjelp og den ytes av helsepersonell.

Teknologi til barn og unge

Utgangspunktet er pasient og brukerrettighetsloven § 4-4 som sier at foreldrene eller andre som har foreldreansvaret har rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 16 år.

Videre så er helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 aldersuavhengig, og gjelder også for barn.

Hvis foreldrene og kommunens vurdering er ulik, så er det slik at kommunen alltid plikter å yte forsvarlige tjenester. Foreldrene har rett til å medvirke på vegne av barnet, men medvirkningsretten går aldri så langt at foreldrene kan velge uforsvarlige tjenestetilbud, eller tilbud som vil være i strid med loven.

Litt om egenandel

Velferdsteknologi kan- som vi har sett- være et nyttig hjelpemiddel for å løse mange av de oppgavene som er regulert i helse- og omsorgstjenesteloven. Det er imidlertid ingen egen tjeneste. Når spørsmål om egenbetaling vurderes, må det ses på hvilket behov som foreligger hos tjenestemottakeren.

Dersom løsningen brukes som et hjelpemiddel for å gi tjenestemottakeren nødvendig helsehjelp, fattes det et vedtak om helsehjelp, og det vil ikke være anledning til å kreve at egenandel.

Dersom løsningen brukes som et hjelpemiddel for å gi tjenestemottakeren praktisk bistand, fattes det et vedtak om praktisk bistand. Det kan da kreves etter forskrift om egenandel.

Viktig å huske på

Det er viktig å huske på at tekniske innretninger aldri skal erstatte personlig hjelp, og bruken av slike hjelpemidler kan ikke begrunnes ut i fra kommunens ressurssituasjon.

Nytteverdien av teknologien må veies opp mot hensynet til personvernet, som må sikres gjennom innhenting av samtykke, informasjon og tilfredsstillende sikkerhet. Husk signatur ved samtykke. Valget bør være brukerstyrt og løsningene bør så langt det lar seg gjøre tilpasses hver enkelt brukers behov. Husk:

• velg den minst inngripende løsningen
• begrens mengden data som lagres
• la brukeren ha kontroll over løsningen
• slett data etter bruk
• begrens tilgangen til informasjon

Og husk å dokumentere slike vurderinger i journalen.

Datatilsynet og Helsedirektoratet skriver mye nyttig om dette på sine sider.